1. desember er i den store Gnist- og glededagen og den markerer oppstarten av Lysnisseprosjektet. I dag gjøres det ved at små og store lysnisser “nisser bort” lykter man de har laget selv, til naboer, venner og folk man ikke kjenner for å spre glede og lys der man bor. Oppi lykta ligger en liten lapp som forteller om prosjektets mål og hensikt. Men hva var dagens opprinnelse? Helt sikre er vi ikke, men ifølge de gamle historiene som Gard Linkenvoll (1791–1863) nedtegnet i boka “Lysnissenes liv og virke” har den å gjøre med Lysnissenes årlige ildhøsting å gjøre.

Historien går som følger:
Så snart skumringstimen kastet blå skygger igjennom skogen på den første dagen i årets siste måned, samlet Lysnissene seg ved sine ildgrotter for å sanke ilden som skulle tenne mørketidens lykter. 

Her brant De evige flammers bål, en ild som sprang ut fra jordas hjerte og som var så intens og vill at ingen kunne nærme seg den. Unntaket var
1. desember. Da trakk den seg litt tilbake “for å hente fornyet styrke ved sitt hjerte”.

Alt som skal beholde sin energi og stryke, må hvile, og slik var det også for De evige flammers bål. Ilden trakk seg da såpass mye tilbake  at det var mulig for Lysnissene å gå inn i grotten. Her fanget de gnister som fløy ut fra det slumrende bålet, og samlet det opp i sine ildkrukker. De hadde en krukke hver, for mer trengte de ikke. Straks en gnist var fanget i krukken, sprang det opp en sterk flamme som brant trofast fram til neste ildsanking. For når månen passerte midnatt 30. november trakk flammen i ildkrukken seg tilbake og sluknet.

Man antar at flammen i krukken fulgte morsildens hvilerytme, men siden den bare var en flamme ,og ikke et bål, så sluknet den helt når den gikk til hvile. Det var derfor Lysnissene på ny måtte sanke gnister i skumringstimen den første dagen i årets siste måned. 

Ildkrukkene ble gitt i fødselsgave til hver lille Lysnisse-snott som kom til verden, og ingen ildkrukke var lik noen andres. De var formet av leire og vakkert dekorert i klare farger og forseggjorte mønstre. Dekorasjonene symboliserte den lille nyfødte Lysnissens indre lys, og derfor var alle krukkene svært forskjellige – og svært vakre. Akkurat slik hver Lysnisse var forskjellig fra en annen Lysnisse – og vakker i seg selv. 

Med krukken fulgte en utskåret tennstav av sort trolleik. Tennstaven var preget med Lysnissens navn og ildtegn. Den hadde både en praktisk og en symbolsk betydning. Tennstaven var nemlig redskapet som Lysnissene tente lyktene med, men den var også en påminnelse om at det gode vi bærer på innsiden må løftes ut for å gjøre godt. Det blir ingen lys i lyktene om ingen tenner dem, og det skjer ikke mye godt i verden om ingen gjør gode gjerninger.

«Det er handling som fører til forandring»
Gammelt Lysnisseord. 

Når alle Lysnissene hadde høstet ild fra De evige flammers bål, stilte de krukkene sine opp i en vid sirkel og samlet seg i midten av den. Her sang og danset de til himmelen hadde satt ut alle sine stjerner, og kroppen var fylt av glede.

Så gikk de med begeistring i hjertet ut til lyktene sine. Ildkrukkene bar de med seg i flettede lærreimer. Når de var framme ved lyktene hentet de ut flammer fra ildkrukkene med tennstavene sine, og gradvis ble mørket  atter fordrevet fra skogens dunkle stier. 

Dette er altså bakgrunnen for Gnist- og glededagen. I sin opprinnelse viser den oss at det ikke er så mye som skal til, før vi kan lyse opp for andre. Akkurat som en liten gnist tenner ild, vil et hei, et smil, en klem eller noen vennlige ord tenne gledens flamme i hjertet til noen rundt oss. Det gode som deles vil mangedobles.  Vi kaller det ringvirkninger. Lysnissene kaller det hjertestreker.

«Det vakreste lyset som finnes, skinner i øynene på en du gjør gla`»
Gammelt Lysnisseord.